Hvorfor får jeg ikke lokale nyheter hos lokalavisen?

Stasjonert i Thailand som jeg er, så liker jeg å følge med på norske nyheter. Jeg leser daglig VG, Dagbladet, Aftenposten, Agderposten og Aust Agder Blad på nett.

Selv har jeg i flere perioder jobbet i Aust Agder Blad, og da har man kun dekket Risør og Gjerstad. Altså; ingen byrånyheter om Gerd Liv Valla, ingenting om Britney Spears eller om Knut Jørgen Røed Ødegård.

Og når jeg nå logger meg inn på Aust Agder Blad, så forventer jeg å lese lokale nyheter. Nyheter som dreier seg om Risør og Gjerstad. I dag, derimot, da jeg klikket meg inn for å se etter nyheter var de tre øverste sakene om Mathilde Moland fra Vegårshei som var og besøkte sin dødsdømte sønn, Tjostolv Moland, i fengselet i Kongo.

Og det er for all del interessant nok det, jeg har fulgt med i Kongo-saken siden den startet. Men det har jeg ingen interesse av å gjøre hos lokalavisen. Der vil jeg lese om lokale forhold, og ingenting annet. Om jeg blir nødt til å bevege meg gjennom kinoanmeldelser fra sentralt hold, bilder fra ditt og datt i Oslo, Bergen eller annetstedsfra, om alt annet som ikke omhandler Risør og Gjerstad, så mister lokalavisen sitt poeng, spør du meg.

Og hvorfor skjer dette? Hvorfor er det så vanskelig å fylle avisene med stoff fra det miljøet stoffet skal hentes fra? Selvfølgelig er det fordi mediekonsernene ikke skal betale for å ha journalister i jobb i samme grad som tidligere. Men hvis vi, ved hjelp av fri flyt-avtaler kan gi akkurat de samme artiklene til forskjellige avisene, så vil det være mer enn nok for leserne. For det er tross alt ikke de som betyr noe. Det som betyr noe er at konsernene kan maksimere profitten.Følgene er utelukkende negative; folk mister jobb, færre får jobb og leserne får et dårligere produkt.

Hva får hele medienorge til å holde kjeft?

En interessant debatt er i gang på fagbladet journalisten sin nettside etter det ble kjent at freelancejournalist Pål Refsdal har blitt holdt kidnappet i Afghanistan. Debatten dreier seg i korte trekk om hva som gjør at norske medier holder kjeft når de kjenner til en slik sak, som vanligvis ville være breaking news.

Et samlet pressekorps har altså visst om saken, men har blitt rådet av UD (og Refsdals familie) til ikke å skrive om det, og etterkommet kravet.

Selv har jeg et meget ambivalent forhold til medienes avgjørelse, men regner med at siden til og med Dagbladet ikke trommet sammen en eller annen frisk førsteside på dette, så er det nok tungtveiende argumenter som ligger til grunn for redaksjonenes avgjørelse. Sannsynligvis er argumentene at hvis saken blir skrevet om, så havner vedkommende i større fare enn han allerede er. Og hvem vil vel føle et indirekte ansvar for at noen blir drept?

Men det er andre momenter. Som det blir antydet i debatten på journalistens nettside, så var det også positivt at UD fikk arbeidsro med denne saken. Ærlig talt, og med all respekt til UD som har gjort sitt for å redde livet til mannen, men det er virkelig ikke et hensyn nyhetsformidlere skal ta. Hvis myndighetene skulle hatt “arbeidsro” i enhver kritisk situasjon, så hadde det blitt vrangt å få formidlet noe som helst som nyhetsjeger.

Det er mange spørsmål som dukker opp her. Ville media ha kjørt saken dersom UD ikke instendig hadde bedt om arbeidsroen sin? Hvilke argumenter veier tyngst i en slik sak? Å muligens være med på å redde et liv, eller å stimulere leserne sine, som i utgangspunktet er de media skal stimulere?

Min konklusjon både skuffer og gleder meg: Jeg ville mye heller ha reddet ett liv, enn å stimulere en verden av lesere. Dog, det hadde blitt vrangt å gå med hodet hevet på jobb etter å ha visst at en diger nasjonal nyhet lå rett foran meg uten å kunne formidle et ord av det.

Hva tror dere?

Pedofile trenger aksept – ikke å bli kastrert

Okay, denne posten kommer ikke til å kritisere media i første omgang, men er en reaksjon til en sak på VG.

Fremskrittspartiet er stort sett meget gode på å følge samfunnstrender, slå politisk mynt på fæle saker, og tøtsje noe i det norske folks mørkeste følelsesmessige avgrunner, for så å menneskeliggjøre disse fordommene ved å sette ekte navn og ekte bilder av seg selv ved siden av meningene sine. Og her er media svært gode på å følge opp og gjøre FrP til et “folkelig” parti, som liksom taler det norske folks egentlige meninger.

Og det er skremmende hva man klarer å mene seriøst. Flere eksempler følger: Fremskrittspartiet ville henge opp døde griser på Torgalmmenningen i Bergen for å skremme muslimene. De ville plassere asylmottak “ett eller annet sted i Afrika. De vil kutte så og si alt av støtte til kulturnorge “for hvis ikke en kunstner kan leve av sin egen kunst, da er han ikke god nok kunstner”. Hva med støtte til bandverksted for ungdom? Hva med kulturskoler?

Og nå, det siste glimrende utspillet er å kastrere pedofile for å gi dem minsket seksuell lyst. Det er, etter min mening, et så useriøst utspill at det knapt fortjener dekning i aviser. Dog, det hadde vært et poeng om det gjorde at folk ble klar over hvor lite respekt partiet viser ovenfor medmennesker, men når det skaper hyllester til utspillet, da begynner jeg å bli bekymret (se enkelte blogger det er linket til under VG-saken).

Men hva skal man gjøre for å få bukt med det pedofile problemet? Jeg er tidvis enig med Tor Erling Staff, og jeg vil ta til orde for at pedofili bør gjøres menneskelig. For at man skal komme noen vei med pedofili er det nødt til å utvikle seg til et tema som gir mennesker andre assosiasjoner enn “monstre” og “uhyrer”. Det er klart at det tabubelagte området pedofili ofte er med på å gjøre de pedofile handlingene verre enn de egentlig hadde behøvd å være, som for eksempel med Fritzl-saken. Hadde pedofili vært bredt debattert og hadde alle hatt en forståelse for at noen mennesker er pedofile, så hadde muligens ikke jenta havnet i kjelleren i så mange år.

Hovedpoenget er at pedofili, som med alle andre lidelser, bør forsøkes kurert ved hjelp av andre metoder enn noe så primitivt som tvangskastrering. Og da er løsningen nærmere enn man tror; diskuter, forstå, aksepter og hjelp.

Tenk så mange mulige mord, voldtekter, voldsepisoder og andre ting som har blitt forhindret etter at mentale lidelser ble mer vanlig å prate om, både med hverandre, og med psykologer og psykiatere. Med aksept for pedofili kan man gjennom samtaler komme et steg videre på veien til å kunne tilnærme seg problemet på en seriøs måte.

(Dog, problemet er vel at med såpass mange forutinntatte FrP-velgere, i landet, så blir det vanskelig å gi en allmenn forståelse av at det er et faktisk problem, og at ethvert eksisterende problem bør løses på en human måte.)

Dagbladets etikkredaktør på ferie?

Det forundrer meg stadig med Dagbladet. Det er tidvis noe liksomjournalistisk over mye av det de presterer for tiden. Særlig på nettet, men også en del i papiravisen, kan det virke som.

Nå tenker jeg spesielt på saken om 18-åringen som er siktet for drap på en 15 år gammel jente. Der skal Dagbladet på død og liv publisere både bilde og navn på siktede. Og ikke bare gjemt bort, men både på forsiden av papiravisen og på nettavisen. Spørsmålet mitt er; hvem er det som har behov for å vite om navnet og ansiktet på siktede som allerede ikke vet om det?

Noe som er enda mer interessant er at dagbladet på nett i løpet av dagen også har prestert å sladde bildet av 18-åringen. Et nytt spørsmål melder seg; hvorfor velger dagbladet gang på gang å gå tilbake på moralske avgjørelser som vipper over kanten til det kvalme? Og det skjer selv om de har ansatt en etikkredaktør, som sannsynligvis med en enkel vurdering ville sagt; “ikke fullt navn, ikke bilde”. Så hadde man sluppet unna disse etterpåkloke avgjørelsene. (Dessuten er sladdede bilder i avissaker det mest intetsigende og irriterende som finnes dersom sladdingen ikke er med på understreke noe journalistisk i seg selv.)

Det hele toppet seg da dagbladet senere publiserte artikkelen med tittelen “Håpe du har de bra dær du e no Vennen <3″.Altså, for all del, saken er helt grei den, i all sin upretensiøse form. Men er det nå virkelig nødvendig å virke så parodisk som dette?

Uansett, det underlige er at Dagbladet nettopp måtte gå tilbake på en lignende sak, saken om tittelen på forsiden sammen med bildene av en mentalt forstyrret Tjostolv Moland.Når skal Dagbladet lære? Er det virkelig ingen diskusjoner på desken før saker blir publisert?

En hyllest til VG

Okay, siden jeg brukte VG som eksempel på dårlig journalistikk i går, så skal de få en hyllestpost i dag.

VG får ofte urettferdig mye kritikk, selv om jeg tidvis forstår at avisen kritiseres. Hva jeg mener med urettferdig kritikk er at kritikerne, ofte wannabeintellektuelle jyplinger, mener at som landets største avis bør de levere artikler med større dybde, “som Le Monde, eller Morgenbladet”.De argumentene får meg til å tilte. De som ikke forstår at VGs produkt ikke har som mål å stimulere kultureliten, eller å bidra til de store kunstkritikkdebattene i landet, har bommet. Det er nemlig en årsak til at VG er landet største avis; de favner om en bred gruppe mennesker.

Først av alt, så er de beinsolide på nyhetssaker. Når noe stort faktisk skjer, så er VG på plass, gjerne med den beste dekningen.

For det andre, de har forstått at god journalistikk selger, på samme måten som at de har forstått at det gjør også elendig journalistikk. Når kjolen til Tone Damli Aaberge absolutt skal nevnes i en tittel, eller når et kyss mellom henne og Aksel Hennie må omtales så bredt som mulig, så vitner vel det om at de leverer en sak som totalt mangler substans, nettopp fordi at publikum innehar kikkermentalitet og er nysgjerrige på B-kjendiser.

For å gå tilbake til det jeg nevnte om at de har forstått at god journalistikk selger, så mener jeg at denne metoderapporten i forbindelse med avsløringen av nakenprat (funnet på nettsiden til Stavelin der flere metoderapporter kan finnes), virkelig er med på å fronte VG som en fortsatt ledende aktør på det seriøse journalistiske markedet.

For det tredje, så har de faktisk tidvis solide politiske kommentatorer som gjør at de også blir tatt seriøst, til tross for en god del fæle utskeielser og prioriteringer.

Hovedpoenget er at VG er såpass variert at de favner om mange, og er derfor landets største avis. Og ofte er de landets beste.

Dog, denne sminkeskolen de har startet med, er ikke med på å løfte VG nett noe særlig høyere.

(Jeg vil gjerne presisere at det er stor forskjell på VG papir og VG nett. På nett er det altfor mye dritt.)

VG og Hallelujah-jentene

Okay. Det virker kanskje litt simpelt å angripe en av landets mest kritiserte aviser i det første innlegget her, men jeg gjør det likevel.

VG på nett er ofte relativt traurige greier. Og for min del bekrefter saken de hadde i dag om “Hallelujah-jentene” mine fordommer mot VG nett. Med den kreative tittelen “Hallelujah-jentene” får vi denne helt greie ingressen.

I kveld debuterer en splitter ny superkvartett på scenen: Tone Damli Aaberge (21), Lise Karlsnes (29), Marion Ravn (25) og Mira Craig (27).

Det som derimot forundrer meg litt er hvordan de har kommet frem til den forferdelige tittelen på det grunnlaget de henviser til. Nemlig dette:

I den gamle operapassasjen ved Youngstorget i Oslo skal de fire jentene for første gang opptre sammen, foran et spesialinvitert publikum på rundt 700 mennesker.

Det er foreløpig ukjent hva de skal fremføre, men etter det VG kjenner til er det snakk om en håndfull coverlåter de har øvd inn sammen.

Parallellene til Jan Fredrik Karlsens forrige kvartettsuksess stopper ikke der. «Hallelujah»-gjengen ble i sin tid samlet til det som skulle være en uhøytidelig engangsopptreden i forbindelse med en bransjefest.

Bransjefest er stikkordet også i kveld: Anledningen er Karlsen-kompanjong Petter Stordalens åpning av et nytt hotell i operapassasjen.

Hm. De skal ikke synge hallelujuah. I hvert fall ikke som VG nett har fått opplyst, og det beste man kan si om koblingen med “Hallelujah-guttene”  er at den er relativt tynn.

Jeg mener VG, sammen med flere andre aviser, ofte håner kulturnorge.

Hva synes du? Hva er dine meninger om kulturjournalistikk i Norge?