Hva får hele medienorge til å holde kjeft?

En interessant debatt er i gang på fagbladet journalisten sin nettside etter det ble kjent at freelancejournalist Pål Refsdal har blitt holdt kidnappet i Afghanistan. Debatten dreier seg i korte trekk om hva som gjør at norske medier holder kjeft når de kjenner til en slik sak, som vanligvis ville være breaking news.

Et samlet pressekorps har altså visst om saken, men har blitt rådet av UD (og Refsdals familie) til ikke å skrive om det, og etterkommet kravet.

Selv har jeg et meget ambivalent forhold til medienes avgjørelse, men regner med at siden til og med Dagbladet ikke trommet sammen en eller annen frisk førsteside på dette, så er det nok tungtveiende argumenter som ligger til grunn for redaksjonenes avgjørelse. Sannsynligvis er argumentene at hvis saken blir skrevet om, så havner vedkommende i større fare enn han allerede er. Og hvem vil vel føle et indirekte ansvar for at noen blir drept?

Men det er andre momenter. Som det blir antydet i debatten på journalistens nettside, så var det også positivt at UD fikk arbeidsro med denne saken. Ærlig talt, og med all respekt til UD som har gjort sitt for å redde livet til mannen, men det er virkelig ikke et hensyn nyhetsformidlere skal ta. Hvis myndighetene skulle hatt “arbeidsro” i enhver kritisk situasjon, så hadde det blitt vrangt å få formidlet noe som helst som nyhetsjeger.

Det er mange spørsmål som dukker opp her. Ville media ha kjørt saken dersom UD ikke instendig hadde bedt om arbeidsroen sin? Hvilke argumenter veier tyngst i en slik sak? Å muligens være med på å redde et liv, eller å stimulere leserne sine, som i utgangspunktet er de media skal stimulere?

Min konklusjon både skuffer og gleder meg: Jeg ville mye heller ha reddet ett liv, enn å stimulere en verden av lesere. Dog, det hadde blitt vrangt å gå med hodet hevet på jobb etter å ha visst at en diger nasjonal nyhet lå rett foran meg uten å kunne formidle et ord av det.

Hva tror dere?